Innlegget jeg holdt på vegne av norske studenter er under og opptaket av hele høringen kan sees her (høringen starter ca. 13 minutter inn i videoen)

Innlegget:
Hei alle sammen, NSO vil takke for muligheten til å kommentere forslaget til ny samskipnadslovgivning, kanskje først og fremst fordi dette er en av de viktigste prinsipielle diskusjonene om studentenes posisjon i utdanningsnorge denne regjeringsperioden. Og Studentene har reagert på forslaget.

La meg bare innledningsvis oppsummere de argumenter som har kommet for å endre dagens ordning: Det gir mer robuste avgjørelser sier man. Det forankrer avgjørelser bedre. Kunnskapsdepartementet har i ytterste konsekvens ansvaret for samskpinadene. Man har ingen generalforsamling som kan avsette styremedlemmer.

Det bør ikke være en overraskelse for noen her at studentene er helt grunnleggende uenig i virkelighetsbeskrivelsen som disse antagelsene baserer seg på. Først og fremst er det vanskelig å se for seg noe mer robust enn et system som i 70 år har unngått noen store negative hendelser, men som til gjengjeld har gitt studentene 70 år med stadig bedret, stadig mer profesjonelt og stadig mer populært velferdstilbud.

Det vi trenger er altså ikke ”mer robuste” – i anførselstegn vel og merke – avgjørelser. Det vi trenger er mer av det samme. Det grunnleggende spørsmålet som dere bør ta stilling til er: hvis det ikke er ødelagt, hvorfor prøver man å fikse det?

Så litt til de grunnleggende premissene for samskipnaden. Det har alltid vært og er studentstyrt. Det er altså ikke mulig å si at man skal kreve mer enn studentenes stemmer i viktige saker og likevel si at den er studentstyrt. Det er empirisk feil. Man får ENTEN studentstyring ELLER krav til at flere enn studentene må være enig for at avgjørelser skal tas.

Det er også et grunnleggende premiss at studentene har valgt sine representanter og har full anledning til å trekke dem tilbake. Jeg har hørt noen si at man ikke har noen generalforsamling som kan trekke tilbake studentrepresentanter – det har man og det er studentdemokratiet. Enten det er studentparlament eller velferdsting, så kan disse, dersom de ikke mener studentene blir representert på en tilfredstillende måte, kaste sine representanter.

Så kan man til sammenligning se på institusjonsstyrene i sektoren. Universitets- og høyskolestyrer forvalter langt større offentlige summer enn det samskipnadene gjør og det er ingen krav til 2/3 flertall for viktige avgjørelser her. Formodentlig fordi man innser hvor styringsudyktig de ville blitt hvis noen få kunne sette veto på viktige avgjørelser. Det er nærmest selvsagt at man ikke ville satt slike krav.

Og nå ser dere konturene av hvorfor studentene oppfatter det som en ren mistillit til deres styringsevne. Det kunne ikke falt noen inn å gjøre dette der studenter var i mindretall. Det kunne ikke falt noen inn å gjøre dette andre steder der man mente at styringsevne er viktigere enn ”robusthet”. Hvem her i salen mener at universiteter og høyskoler ikke skal ta robuste avgjørelser? Det vil dere selvsagt, men dere innfører ikke 2/3 flertallskrav av den grunn. For det er ikke robusthet man får, men polsk riksdag.  Man får muligheten for særinteresser til å stoppe viktige avgjørelser – først og fremst studentinteresser.

Og med denne lovgivningen, hva er det egentlig studentene skal avgjøre? Man har sagt at både låneopptak, studentboliger og utvidelse av virksomhet skal være en del av lovgivningen. Så studentene kan bestemme prisen i kantina, men ikke hvor kantina skal ligge? Vi kan bestemme husleie i studentboliger, men ikke hvilke studentboliger man skal ha?

Samskipnadene er en helt unik konstruksjon. Den er ikke et selskap. Den er ikke ment å være profittmaksimerende, få overskudd eller tjene noen andre interesser enn studentenes egne. Det er nettopp derfor man har hatt studentstyring av samskipnaden. Og man kan ikke i fullt alvor både innskrenke studentenes styringsrett og samtidig si at man sikrer studentenstyring slik man har gjort i denne saken. Jeg håper dere ser verdien i at brukerstyringen til studentene blir satt foran et fiktivt ønske om kontroll og robusthet som ikke vil bedre styringen, men snarere tvert i mot.

Tusen takk for oppmerksomheten.

(Denne bloggen er en utvidet versjon av leserinnlegget NSO hadde i Aftenposten 16. februar 2012 med samme tittel)

KrF sier at vi ikke lenger kan være blant de eneste i Europa hvor høyere utdanning er gratis. Men hvorfor? Hun ser blant annet til Danmark og Sverige, som begge har innført studieavgifter for internasjonale studenter. Men hvordan har egentlig innføringen av skolepenger fungert for dem?

Nylig gikk flere politikere, næringslivstopper og universitetsrektorer i Sverige kraftig ut og kalte innføringen av studieavgifter for et ”allvarligt misstag” fordi søknader fra utenfor Europa har gått ned med hele 90 prosent. Skadelidende har vært spesielt naturvitenskapelige og teknologiske fag, men hele samfunnsutviklingen påvirkes av at mangfold av perspektiver forsvinner.

NSO vil ikke være med på KrFs premiss om å prissette utdanning. Utdanning er avgjørende for demokrati og samfunnsutvikling, og må være tilgjengelig for alle. Det at utenlandske studenter kommer til Norge og at norske studenter reiser til utlandet bidrar til økt kulturforståelse og kunnskapsutvikling som gagner hele samfunnet. Dersom man tar betalt for utdanningen blir det et gode forbeholdt de med god råd. Dette fører til ensretting og elitisme. Selv om man oppretter stipendordninger, vil en innføring av studieavgifter høyne terskelen for å ta høyere utdanning, og føre til at færre får muligheten til å velge Norge som studieland. Ønsker KrF at utdanning i Norge skal være for en internasjonal elite?

Skolepenger og kvalitet henger sammen i utlandet, sier Dagrun Eriksen videre. Hun mener at Norge ikke nødvendigvis får de beste hodene, men de som er ute etter en gratis utdanning. Vår søsterorganisasjon i Danmark, Danske Studerende Fællesråd (DSF), melder derimot om det stikk motsatte. Danskene innførte studieavgifter for internasjonale studenter i 2006. DSFs leder, Magnus Pedersen, var på besøk hos NSO i sommer, og kom med kraftige advarsler mot å følge deres eksempel. Han kunne fortelle at det har oppstått en tydelig polarisering mellom danske og utenlandske studenter etter at studieavgiften ble innført. De mener at utdanningsinstitusjonene har begynt å orientere seg strategisk etter de internasjonale studentene som kan gi inntjening for universitetet. Det er ikke lenger snakk om å rekruttere de beste hodene, men de hodene som gir størst avkastning.

Lik rett til utdanning har vært et grunnleggende premiss i Norge. Utdanning er et sterkt virkemiddel for å sikre sosial mobilitet, og en innføring av skolepenger vil svekke prinsippet om like muligheter. Det er ikke et mål i seg selv at alle skal ta høyere utdanning, men muligheten skal være lik for alle, uavhengig av sosial og økonomisk status. Slik blir spørsmålet om innføring av studieavgifter mye større enn antall studenter som reiser inn og ut. Skal høyere utdanning fortsatt være en rettighet i et demokratisk samfunn?

Norge må ikke kaste seg på studieavgiftstrenden som herjer resten av Europa. Vi må være et foregangsland – lære av våre gode naboers feil. Vi må si nei til å innføre studieavgifter for internasjonale studenter i Norge.

Det har den siste tiden kommet ganske hard kritikk av NSO gjennom studentavisa i oslo og Akershus Universitas. Kritikken kan fordeles på to punkter som begge relaterer seg til hverandre: NSO er ikke synlige nok og NSO er for byråkratiske. I begge tilfellene dreier deg seg grunnleggende om hva NSO er og skal være og også en ”idealtilstand” av interesseorganisasjon. La oss derfor starte med idealtilstanden.

Hvis alt er perfekt:

1. gjøres alle avgjørelser i NSO i det behovet melder seg, av det organet som er best egnet og med klarest mulig forankring hos alle interessenter.
2. Alle disse avgjørelse er (Pareto?)optimale og gir utfall alle er fornøyd med. Dette er overordnet punkt 1
3. får NSO gjennomslag for alle sine krav til sektoren (forutsatt at kravene har fremkommet gjennom punkt en og er i tråd med punkt 2)
4. er NSO den synligste aktøren i norsk høyere utdanning og en synlig aktør på forkningsfeltet (det er ikke optimalt at vi er den synligste ettersom vår ekspertise ikke er der)
5. alle medlemslagene får den oppfølgingen de har behov for, men også oppfølging til å forstå behov de ikke var klar over

Hvis vi legger en slik idealmodell til grunn, hvor langt er NSO unna målet? Med svaret på det så begynner vi å nærme oss et svar på den kritikken (og med svar må ikke nødvendigvis forstås som et motsvar – for det er mulig at noe av kritikken stemmer)

1)
Ikke alle avgjørelser i NSO behandles når behovet melder seg. Faktisk har vi ganske klart vedtatt at det IKKE skal være slik vi gjør det. Vi har tre styringsnivåer: 1) AU uten selvstendig avgjørelsesmakt,men med delegert myndighet fra henholdsvis Landsstyret (LS) og Landsmøtet (LM). 2) LS med delegert makt fra Landsmøtet til å styre etter de retningslinjer LM gir. Denne stryringen foregår mellom landsmøtene. For å forstå kritikken fra Velferdstingen i Oslo og Akershus må man man se på denne strukturen. Kritikken var at LS burde ha tatt avgjørelsen til tross for at LM ikke (spesifikt) delegerte myndighet om dette til LS. Konflikten i idealmodellen var altså om hvem som er ”best egnet” og om ”behovet melder seg”.

2)
Men la oss da se på punkt 2. For kritikken relaterer seg egentlig til om hvorvidt vi fikk et optimalt resultat. Her er selvsagt Nystrand forbilledlig uklar – fordi han kritiserer ”byråkratiet” (og mer intellektuell skyggeboksing enn å kritisere ”byråkratisering” skal du lete lenge etter), men det han egentlig mener er at avgjørelsen var feil. Altså var konflikten Nystrand prøver å lage IKKE om byråkratiet som han sier er problemet (i så fall ville han ikke ha klaget hvis vi brukte 2 minutter på å avvise forslaget – noe vi alle forstår ikke medfører riktighet). Nystrands problem er at han oppfatter at vi bommer på idealpunkt 2. Og i en idealmodell skal denne være overordnet. Diskusjonen om det optimale er selvsagt teoretisk, for ingen i LS hadde noe optimalt resultat å forholde seg til, men avveiningen mellom gode intensjoner og gode prosesser er en vedvarende dikotomi i organisasjonen vår, som flere enn Nystrand bør være oppmerksom på.

Så fikk NSO kritikk fra Anna Werenskjold gjennom kommentarartikkelen i Universitas. Eller det vil si: Jeg fikk kritikk. For det var jo meg man lurte på hvor var. (Jeg kan avkrefte at jeg var synsk og satt og skrev på dette usedvanlig lange svaret). Kritikken var ikke helt urelatert til en del av påstandene som og Magnus Nystrand fremsatte: nemlig at NSO ikke er relevant for medlemslagene i SiO og at de på sikt måtte vurdere pengeoverføringene til NSO. (i parantes bemerket bør Nystrand i den sammenheng se til punkt 1 om hvilke avgjørelser som hører hjemme hvor) Og da kommer vi til punkt 3, 4 og 5 og spørsmålet rundt hva NSO skal være – ikke bare hvordan.

3)
Hvis man antar – som både Werenskjold og Nystrand gjør – at statsbudsjettskrav er inngangsporten til å være en viktig organisasjon så har NSO svært lite å vise til. For så vidt ikke overraskende siden den bare har vært gjennom én – 1 – runde med statsbudsjett. Det skal bra mirakuløse lobbyevner til for å få gjennomslag for alle krav i løpet av ett (meget stramt) statsbudsjett. Men kort hukommelse til tross, vi trenger ikke ha NSO i tankene – hva med studentbevegelsen generelt – som inntil for få år siden bestod av to organisasjoner. Der er svaret mer sammensatt: Magnus Nystrand kan godt mene at de hadde klart seg uten NSO, men SiO hadde ikke fått sine studentboliger uten et vedvarende engasjement fra studentbevegelsen. 1000 studentboliger i året er muligens studentbevegelsens største velferdsseier de siste 10-20 årene. Det kommer nok neppe 1500 heller uten et tilsvarende engasjement fra en nasjonal organisasjon. Det hadde helt definitivt ikke vært en del av det regjeringsnedsatte boligutvalget som sågar siterte NSOs årlige boligundersøkelse.
På spørsmålet om studiefinansiering er fasiten mer delt. Man fikk indeksregulert studiestøtten i 2005 i det første året til den rødgrønne regjeringen. Dette var i utgangspunktet en bedret situasjon, men det ble indeksregulert fra et lavmål – den foregående regjeringen hadde ikke gjort noe med støtten på fire år. Så den økonomiske situasjonen til studentene nå er verre enn den har vært på mange år. Jeg har vanskelig for å tro at Velferdstinget i Oslo- og Akershus skulle klare dette bedre – men kontrafaktisk historieskrivning er og blir en vanskelig øvelse, og kontrafaktisk historiefremskrivning enda verre.
Så kommer det virkelig store spørsmålet: Kan vi måles utelukkende på hvorvidt vi får budsjettsgjennomslag? Og det er her jeg etterspør en større selvinnsikt fra på Nystrand og Werenskjold. De har et snevert fokus på velferdssaker når de snakker om at Velferdstinget kunne hatt mer gjennomslag alene. Det er tilforlatelig (men uheldig) for Nystrand, men nærmest utilgivelig for en oppegående journalist som Werenskjold. Den klareste seieren for studentbevegelsen – på nasjonalt og lokalt plan (og de to henger tett sammen som vi skal se i punkt 5) er at vi sjelden har sett et så klart strategisk fokus på utdanning som det vi ser nå. Det merkes kanskje ikke fra den ene uke til den andre, men på alle nivåene (og her går faktisk universitetene i bresjen for tiden) i utdanningsnorge snakker man stadig mer om hvordan gi en bedre utdanning. Og utviklingen her skjer i råd, utvalg, på seminarer og konferanser. Man kan mene så mye man vil at dette er studentpolitikere som ”mesker seg” med gode middager og vil prate med viktige folk (se universitas sine kommentarfelt for eksempel) – men sannheten er at det er i disse fora at standarden settes for hvordan vi tenker rundt utdanning. Og med all respekt for Velferdstingenes kompetanse: Her er de LANGT utenfor sitt felt.
Så gjennomslag målt i budsjett fortalt tabloid – terningkast tre på mellomlang sikt. Terningkast en på kort sikt. Gjennomslag for utdanningsutvikling: Terningkast 5 på lang sikt, terningkast 4 på kort sikt. Og jeg utfordrer hvem som helst til å vise noen med bedre score. For ingen får det akkurat som de vil – uansett hvor god organisasjon de har.

4)
Werenskjold kritiserer også NSO for ikke å være synlige. Hvor er Kim spør hun noe retorisk – og ymter frempå at vi slarver på twitter i stedet for alternativet: å slå fra oss i Morgenbladets kommentarspalte. (I all redelighet – Werenskjold liker twitter – så den kritikken har hun påpekt var et resultat av retorikk og ikke praksis).
Det er viktig å ikke avvise kritikken uten å vurdere den seriøst: For NSO har som målsetting å være viktig. Og kanskje har man et potensiale til å synliggjøre poltikken sin – for selv om Werenskjold etterspør om NSO har politikk i det hele tatt så er realiteten at vi har mye politikk – noe ganske kontroversielt – og den bør vi få ut. Jeg har likevel et spørsmål som Werenskjold gjerne må oppklare: Det vises til to ting: Aksel Braanen Sterri tidligere leder ved UiO og hans synlighet. Og det vises til synlighet generelt. Til det første så er det grunn til å berømme Sterri for å ha vært meget synlig til merverdi for Studentparlamentet ved UiO -  det er mindre sikkert at verdien er overførbar. For noen av grepene man kan ta lokalt er det mindre aktuelt å ta nasjonalt. Det er også et annet spørsmål som Werenskjold bør spørre seg selv: Er hun for navlebeskuende?
For hva er Werenskjolds definisjon av å være debattdrivende i sektoren. Sterri hadde et forslag om å legge ned Teologisk Fakultet som fikk bred oppmerksomhet i mediene – og avstemningen i SP var sjeldent godt besøkt og gav dramaturgien som mediene trenger for å lage en sak. Men tror Werenskjold virkelig at debatten ble drevet av dette? At sektoren i fullt alvor vurderer å legge ned teologiske fakulteter. At KD revurderte støtten til UiO med sikte på nedleggelse? Selvsagt ikke. Werenskjolds definisjon av å være den som driver debatten er egentlig den som kommer i avisa. Og noen ganger er det en metode. Men den er akkurat det: et virkemiddel – og bare i mindre grad et mål i seg selv. Og for å understreke det: Når man sammenligner NSO med Rødt – som kan være synlig med et bredt spekter av saker – hvilke av de sakene Rødt markerte seg på gjaldt høyere utdanning? For (den triste) sannheten er at det snakkes for lite om høyere utdanning i norsk offentlighet. Det skal vi jobbe med å endre – men i mellomtiden stopper ikke debatten opp – den bare gjøres i fora der Werenskjold ikke ser ut til å være. Hvor var Werenskjold da LO hadde sin utdanningskonferanse? Eller da NOKUT debatterte Senter for Fremragende Utdanning? For NSO var der (og til sistnevnte fikk man stort gjennomslag for nær sagt alle sine innspill på utforming)

5)
Som jeg sa skal man av grunner ovennevnt ikke bare avvise kritikk – men faktum er at den må avbalanseres mot andre behov som NSO har. En ideell organisasjon klarer å gi medlemslagene all den oppfølgingen de skulle ha behov for. Man tror kanskje at meningsutveksling, kompetansebygging og kordinering skjer helt av seg selv. Det er selvsagt ikke riktig. Noen må stå i spissen for at dette skjer, og den rollen er det i stor grad NSO som har i dag. Det er selvsagt noen som klarer å gjøre noe av dette selv – de største institusjonene er bedre rustet til dette enn andre – men ingen klarer dette alene. Det er også helt avgjørende for å nå (noen av) målsettingene våre for sektoren (punkt 3) at det er en felles forståelse for hva vi prøver å oppnå. Og her snakker jeg igjen ikke om våre budsjettskrav – de er lett å kommunisere og bevisstheten rundt spørsmålene er stor (ikke dermed sagt at oppslutningen er like stor). Jeg snakker om våre ønsker for kvalitetsutvikling i sektoren, som er nærmere knyttet til utformingen av strukturene i sektoren.
Og poenget med å påpeke både behovet og nødvendigeten av dette er fordi det, som alt annet, krever ressurser. Det krever faktisk ganske mye av organisasjonen å delta på og sørge for at denne kunnskapsøkningen skjer. Vi prøver kontinuerlig å vurdere hvor stort behov det er for at sentralleddet skal ta dette selv eller ”outsource” dette til andre i NSO-systemet. Men det er ikke til å komme unna at mange i organisasjonen forventer at sentralleddet er de som tar seg av en stor del av denne jobben.
Begrunnelsen for å jobbe med dette er ganske enkel: Hvis studentene snakker med én stemme, så får den mye større styrke enn hvis man har en kakfoni av meninger om hva studentene ”egentlig” mener. Og jeg tillater meg å påpeke at den stadige nedvurderingen av NSOs relevans (som jeg har argumentert for at baserer seg på til dels feilaktige oppfatninger om hva gjennomslag skal måles i) ikke bidrar til at studentene får mer gjennomslag.

Konklusjon
Hvis vi legger en idealmodell til grunn, så er NSO ikke i stand til å levere. Og det ser ut til at mye av kritikken baserer seg nettopp på en idalmodell. Men ingen organisasjon ville vært i stand til  møte kravene som idealet legger til grunn. Enhver organisasjon har behov for å avveie de forskjellige delene av sine sin virksomhet. Kritikken som har kommet fra velferdstinget i Oslo og Akershus og Universitas handler i noen grad om at man mener prioriteringene som gjøres i NSO ikke står i forhold til de oppgavene man anser som viktigst. Kritikken om at man er byråkratisk har i dette (uforholdmessig lange) innlegget ikke blitt behandlet så mye som kritikerne kanskje skulle ønske, men det har en veldig spesifik grunn: det er ikke mulig å representere 200.000 studenter uten at man bruker tid når (og hvis) det er behov for store endringer i organisasjonen.
De andre delene av kritikken har fått mer behørlig omtale fordi de handler om hva slags organisasjon vi ønsker at NSO skal være. Men det bør være klart – også for VT og Anna Werenskjold – at det er kostbare ressursprioriteringer å gjøre de endringene man etterspør. Det betyr ikke at man skal la være å synliggjøre NOSs politikk – det har vi behov for og det skal vi. Men kritikken ser ut til å ikke ta inn over seg at behovene i NSO er langt større enn at man kan enkelt avfeie NSO som irrellevant fordi man ikke har klart den synliggjøringen. Faktum er at veldig mye av den politiske påvirkningskraften til NSO (akkurat som alle andre organisasjoner – inludert tungvektere som LO, NHO, KS og lignende) ikke er avhengig av synliggjøring, men handler om dialog med og påvirkning på beslutningsmyndigheter.

Samtidig skal NSO være lydhøre for kritikk fordi vi ikke blir en bedre organisasjon uten at noen har et kritisk blikk på hvordan vi driver. Og alle lesere (som har slitt seg gjennom innlegget) kan anse dette som en åpen invitasjon til å kommentere hva NSO kan og må gjøre bedre, hva slags organisasjon man mener NSO skal være, og hvilke avveininger man skal gjøre i NSO.

Serien var veldig god, men vi kan trygt si at Sledge Hammer ikke visste hva han gjorde, han var mer opptatt av å sparke ned dører og snakke til sin Magnum .44. Men så var han også en parodi. Dette er selvfølgelig ikke noen blogg om 80-talls tv-serier, de kjenner jeg bare perifert. Dette er en blogg om den ene, herlige linjen: ”trust me, I know what I´m doing.”

Og om parodier.

”Trust” eller det fantastiske ordet ”tillit” er en markør for et godt samfunn. Der tilliten råder, der vokser samfunn og enkeltpersoner. Der misstilliten råder får man kontrollregimer og splittelse. Hvordan ser universitets- og høyskolesektoren i denne sammenheng? Vel, sannheten er at det ikke er tillit som råder. Snarere tvert imot. Fra et ståsted litt fra utsiden av den daglige driften av UH-sektoren kan det synes som om ingen stoler på hverandre, og det paralyserer utviklingen av en langsiktig tenkning.

Kunnskapsdepartementet styrer via prestasjonsbaserte incentiver og rapporteringer fra institusjonene. Institusjonene kan gjøre ”hva de vil”, så lenge de forholder seg til incentiver og ikke legger ned studieplasser. Studenter er ”produsenter” av studiepoeng og skal med det oppfattes som viktige. Og det er her vi kommer til parodien. For dette er en parodi på tillit.  Det er en parodi på involvering. Det er ikke minst en parodi på studentrollen.

La oss ta studentene med en gang. Er det virkelig slik at ingen brydde seg med studenter før? At utdanningen man fikk før innføringen av incentivstyringen var katastrofalt dårlig? Det er selvfølgelig mulig, men da kan man jo være litt bekymret. For både statsministeren og kunnskapsministeren ble jo utdannet i dette systemet. Og synet på studenter som produsenter er ikke bare uheldig fordi språkbruken er håpløs. Den gjør studenter til noe instrumentelt. Ikke et mål i seg selv, men et middel til noe annet: nemlig pengene de fører til.

Vi får også en sektor som manisk former seg etter incentivene i sektoren. Og det er jo poenget med incentivsystemet. Problemet er at hvis incentivene er like for alle, vil alle bli like. Det lønner seg å ta inn mange studenter. Det lønner seg å opprette ”billige” studietilbud. Noen ganger er problemet med incentiver at de fungerer.

Og fordi man gjør studenter til produsenter og institusjoner til et pavlovsk eksperiment, så må man kontrollere om man får de ”resultatene” man ønsker seg. Som om de lar seg måle (og det gjør de selvfølgelig når man måler incentivene i seg selv, men om det er nyttig er en annen sak). Da får man rapporter,  utredninger og meldinger som skal si noe om tilstanden i sektoren. Uten at sektoren føler seg som en deltager. Tilliten brytes ned.

Det er mulig å tenke annerledes. At vi alle har et felles mål, og at vi kan lede sektoren i riktig retning gjennom dialog og ønsker for den langsiktige utviklingen. Ikke gjennom incentiver og kortsiktig målstyring. For man kan gjøre som Sledge Hammer, skyte først og se om man treffer. Eller man kan man kan bestemme seg på forhånd om hva man vil og ha tillit til at det blir jobbet for.

Sledge skal få avslutte med sin sangobservasjon: ”Every breath you take, every move you make… I’ll be watching you. That’s police talk…” Men ikke spesielt tillitsvekkende. Hvordan vil vi at sektoren skal være?